Avgangsvederlag i agenturforhold

I denne artikkelen gjennomgår vi følgende:

• Beregning av avgangsvederlag
• Hva sier agenturloven?
• Beregningen av avgangsvederlaget og rimelighetsvurderingen i praksis
• Hvordan kan man tilpasse seg regelverket ang. avgangsvederlag?
• Bistand avgangsvederlag i agenturforhold

Beregning av avgangsvederlag

Avgangsvederlag og beregning av det er ofte et tvistetema når agenturforhold avsluttes. En del Hovedmenn i agenturforhold har ikke fått med seg at det gjelder slike regler. Heldigvis har de fleste kjennskap til at det eksisterer et regelverk, men kjenner ikke alle så godt til hvordan avgangsvederlag beregnes.

Reglene om agentur har sitt opphav i EU-direktiv direktiv 86/653 av 18. 12.86 om samordning av medlemsstatenes lovgivning om selvstendige handelsagenter  som i art. 17 gir anvisning for statene til å lage en av to kompensasjonsordninger for selvstendige handelsagenter. Enten regler om avgangsvederlag eller om erstatning om for agentens tap ved at avtalen sies opp. Både den danske, svenske og norske lovgivningen bygger på den første kompensasjonsordningen med avgangsvederlag.

Se også hovedartikkel om agenturavtaler.

Hva sier agenturloven?

Bestemmelsen om avgangsvederlag står i agenturloven:

Ǥ 28. Avgangsvederlag.

Når agenturavtalen opphører, har handelsagenten rett til avgangsvederlag hvis og i den utstrekning:

1. agenten har tilført hovedmannen nye kunder eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets og hovedmannen fortsatt vil få vesentlige fordeler av dette, og
2. avgangsvederlag er rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter, blant dem agentens tap av provisjon ved avtale med kunder som nevnt i nr. 1.Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende når agenturavtalen opphører på grunn av handelsagentens død.

Avgangsvederlag etter første eller annet ledd skal ikke overstige et beløp som tilsvarer ett års vederlag. Dette beløpet beregnes på grunnlag av handelsagentens gjennomsnittlige vederlag de seneste fem årene. Har avtalen vart kortere enn fem år, beregnes det på grunnlag av det gjennomsnittlige vederlaget i perioden.

Bestemmelsene i denne paragrafen kan ikke fravikes til skade for handelsagenten før agenturavtalen er opphørt.»

Vilkårene for i det hele tatt å ha krav på avgangsvederlag er ut ifra ovennevnte:

1. at agenten har tilført nye kunder og/eller øket omsetningen for bestående kunder, og at Hovedmannen fortsatt vil få fordeler av det, og
2. at avgangsvederlag er rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter, blant annet agentens tap av provisjon ved avtaler etter 1.

Det er satt et tak på avgangsvederlaget på tilsvarende ett års provisjon, som beregnes ut ifra et gjennomsnitt av de siste 5 års provisjon. Dette er altså taket på et krav om avgangsvederlag, og ikke en beregning av selve avgangsvederlaget.

Beregningen av avgangsvederlaget og rimelighetsvurderingen i praksis

Det fremgår ikke eksplisitt av bestemmelsen, men vilkårene over, (1 og 2) er også beregningskriteriene for størrelse på avgangsvederlaget. Direktivet har adoptert praksis fra tysk rett, som dermed er av betydning også for dagens praktisering av bestemmelsen, også etter norsk rett. I Høyesteretts avgjørelse HR-1999-18-B, Rt-1999-569 gjennomgås rettskildegrunnlaget og beregningsmåten. Jeg hitsetter følgende sitat fra førstvoterende i den enstemmige dommen (s. 576):

«Avgjørelsen skal i prinsippet baseres på forholdene ved kontraktsforholdets opphør. Med sikte på vurderingen av om hovedmannen fortsatt vil få vesentlige fordeler, er det i forarbeidene pekt på at det vil være en presumsjon for at de nye kundene vil fortsette forbindelsene med hovedmannen, eller at den økte omsetning med de gamle kundene vil fortsette, jf side 67-68 i vedlegg 1 til proposisjonen.

I tysk rett har man i praksis bygget på en beregningsmodell hvor man først klarlegger nye kunder tilført av agenten, og hvor mye forretningene er øket med den bestående kundekrets, og dernest beregner provisjon av dette for de siste 12 måneder av agenturforholdet. Det foretas så en vurdering av sannsynlig fremtidig varighet av opparbeidet goodwill. Dernest anslås det såkalte migrasjonstallet, kunder man mister av naturlige årsaker. Endelig neddiskonteres beløpene til nåverdi.…

Jeg mener at denne beregningsmodellen vil kunne være veiledende også ved anvendelsen av reglene i norsk rett… I de norske forarbeidene er tysk rett trukket frem, og det er uttalt at i den utstrekning de alminnelige norske rettskildene eller EF-domstolens praksis ikke gir veiledning, vil særlig tysk rett være av interesse, jf side 69 i vedlegg 1 til proposisjonen.

I EU-kommisjonens rapport er opplyst at det i tysk rett i praksis sjelden skjer noen justering av rimelighetsgrunner i det beløp man kommer frem til ved den beregningsmodell som jeg har gjort rede for. Det pekes likevel på flere faktorer som – slik jeg oppfatter det – gir grunnlag for rimelighetsjusteringer.»

Ut ifra ovennevnte kan følgende beregningsmodell utledes:

1. Klarlegge nye kunder og økt salg på eksisterende, pga agentens innsats
2. Beregning av provisjon for omsetning under 1. siste 12 måneder
3. Vurdering av sannsynlig varighet av opparbeidet goodwill
4. Anslag for migrasjonstall/frafallsgraden
5. Neddiskontering av beløpene til nåverdi (rentefradrag for årlige, fremtidige beløp)
6. Rimelighetsvurdering

Punkt 1:
Under dette punktet skal man altså finne hvilke nye kunder som er kommet til som følge av agentens markedsinnsats (salg). Litt avhengig av hvor lenge agentforholdet har pågått, kan man enten ta utgangspunkt i nåværende kunder og trekke ut de som var kunder da agentforholdet ble etablert, eller så kan man plukke ut de nye fra eksisterende kundemasse og beregne årsomsetning på disse. I tillegg skal beregningsgrunnlaget bestå av økt salg på eksisterende kunder. Det vil da være en differansebetraktning fra omsetning nå i forhold til da agentforholdet startet.

Punkt 2:
Ut ifra den omsetningen man har funnet under punkt 1, som altså presumtivt er foranlediget av agentens innsats, gjøres en beregning av provisjon for den omsetningen siste 12 måneder, altså en årsprovisjon.

Punkt 3:
Det skal så gjøres en vurdering av hvor lenge den opparbeidede goodwillen sannsynligvis vil vare. Hvor den goodwillen varer, vil naturligvis variere. Det er vanskelig å si noe generelt om dette. Vår erfaring er at denne i mange tilfeller blir fastsatt til å være mellom 2-5 år, men dette varierer.

Punkt 4:
Det skal så gjøres et anslag for frafall, et s.k. migrasjonstall. I flere avgjørelser i rettspraksis har denne blitt fastsatt til 20 %, men tallet skal ansettes ut i fra de konkrete saksforholdene, og varierer dermed fra sak til sak.

Punkt 5:
Det skal så gjøres en neddiskontering av de fremtidige beløpene til nåverdi. I Rt. 2001 s. 1390 ble det fastsatt en neddiskonteringsrente på 7 %. Ut ifra at dagens rente er betydelig lavere, er det å forvente at en neddiskonteringsrente også blir satt vesentlig lavere.

Punkt 6:
Det skal så gjøres en rimelighetsvurdering. Viktigst her er å få fram at dette ifølge EU-rapport i praksis sjelden har ført til endringer. Det skal her gjøres en bred, konkret, skjønnsmessig vurdering. I Rt. 1999 s. 579 hadde agenten etter kort tid benyttet sine kontakter til å overføre til sin nye Hovedmann et omsetningsvolum som minst tilsvarte hele omsetningsøkningen hos tidligere Hovedmann. Høyesterett avviste da at tidligere Hovedmann «fortsatt vil få vesentlige fordeler» av omsetningsveksten, og avslo krav om avgangsvederlag. I Rt. 1999 s. 569 ble det ikke lagt noe vekt på at agenten gikk direkte over i stilling hos konkurrenten, men det ble gjort en nedjustering, tilsvarende effekten av den intensiverte markedsføringen fra Hovedmannen selv, som inkluderte inngåelsen av en kjedeavtale. I Rt. 2001 s. 1390 fikk agenten avgangsvederlaget delvis redusert pga omsetningen i kjedeforretninger, fordi Hovedmannen også hadde bidratt til denne delen av goodwillen med både kapital og arbeidsinnsats.

Hvordan kan man tilpasse seg regelverket ang. avgangsvederlag?

Det viktigste man kan gjøre, er å sette seg inn regelverket rundt avgangsvederlag, slik at konsekvenser av avslutning av agentforholdet er noenlunde avklarte allerede ved avtaleinngåelsen og forberedt i god tid før avslutningen. I og med at det ligger en kostnad der for Hovedmannen og en resultatavhengig inntekt for agenten, kan dette få betydning for avtalens innhold, for eksempel ved fastsettelse av godtgjørelsen underveis, eller for omfanget og fordelingen av plikter mellom Hovedmann og agent i det løpende representasjonsforholdet.

Dersom man vurderer avslutning, vil antakelig en mindre reforhandling av en agenturavtale være å foretrekke, fremfor oppsigelse og helt ny avtale, fordi en slik endring i utgangspunktet ikke utløser avgangsvederlag.

Fordeling av salg, dvs. markedsbearbeidelse, regionvis eller per segment, og eksklusivt for den enkelte agent, vil kunne bidra til å lette beregningen av avgangsvederlaget. Dersom man i en fase med bruk av agent overlater markedsbearbeidelsen til agenten uten sentrale markedsbidrag, vil heller ikke det bli et spørsmål. På den annen side kan det være noe defensivt å la avslutningssituasjonen styre fordeling av markedsbearbeidelsen.

Det er imidlertid slik at en del velger andre distribusjonsformer enn agentur, nettopp for å unngå avgangsvederlag. Det å tilpasse seg regelverket ved valg av strategi og senere ved avtaleinngåelsen, er etter vårt syn en forretningsmessig nødvendighet.  Det er for eksempel helt unødvendig å ha egne bestemmelser som fraviker den preseptoriske regelen, og bidrar til mer uklarhet enn avklaring. Alternativer til agentur kan f.eks. være forhandleravtaler eller mer standard distribusjonsavtaler, og noen velger også franchise. Oppretting av egne avdelinger eller datterselskaper kommer gjerne i fasen etter at agenten(e) har fått bearbeide markedet en stund.

Bistand avgangsvederlag i agenturforhold

Codex Advokat bistår med rådgivning om valg av, og utforming av, avtaler om agentur og andre kontrakter knyttet til distribusjonsforhold. Vi bistår både utenrettslig og for domstolene.