Forskjeller på agenturavtale, distribusjonsavtale og forhandleravtale: Velg den beste avtaleformen

Ved agenturavtale inngås det avtale mellom rettighetshaver, hovedmannen, og en agent. Agenten kjøper ikke varene fra hovedmannen, men innhenter og videreformidler bestillinger av varer på vegne av hovedmannen. For å si det på en annen måte så selger agenten varer for hovedmannen, og i hovedmannens navn. Hovedmannen fakturerer så kunden, og agenten får provisjon av salget han har klart å få til.

Agenturavtaler er ofte enkle, men kan også være detaljerte. Agenturloven gir både utfyllende regler og en del ufravikelige regler til fordel for agenten, -sistnevnte for å sikre agenten minimumsrettigheter i avtaleforholdet. Særlig er det viktig å være klar over reglene for avgangsvederlag.

• Les mer om: Agenturavtaler
• Les mer om: Avgangsvederlag i agenturforhold

En distribusjonsavtale er en avtale mellom en produsent og en distributør, hvor distributøren kjøper produsentens produkter og videreselger disse, som regel til forhandlere. Distributøren kjøper varer fra produsenten for egen regning og risiko i motsetning til ved agenturforhold.

Nærmere informasjon om hva en distribusjonsavtale bør inneholde, finner du her:

• Les mer om: Hva er en distribusjonsavtale og hva bør inn i en slik avtale?
• Les mer om: Kontraktsbrudd

Distribusjonsavtaler og forhandleravtaler blandes ofte sammen. Realiteten trenger heller ikke være særlig forskjellig, men som regel kjøper en forhandler varer fra en distributør og selger disse videre til sluttkunde.

Det er i stor grad de samme overordnede punkter som bør vurderes i en forhandleravtale som i en distribusjonsavtale. Det som særskilt bør vurderes i forhold til en forhandleravtale, er hvorvidt man skal gi forhandler en enerett-, hvorvidt det skal foreligge andre konkurransebegrensninger og typisk hvilket område avtalen gjelder.

For øvrig viser vi til vår artikkel om distribusjonsavtaler ovenfor, og vår artikkel om forhandleravtaler nedenfor:

• Les mer om: Forhandleravtaler: Hva bør det inneholde?

I forhold til vurdering av distribusjonsform er valg av konsept og avtaleform viktig. Det er også verdt å merke seg at ulike land har ulike regler så konsekvensene ved å trå feil kan derfor bli store.

I EU-EØS-området bidrar rådsdirektiv 86/653 av 18.12.86 til ensretting av medlemslandenes lovgivning for agentur. Direktivet utgjør et felles rammeverk for nasjonal lovgivning på området.

Agenturlovens regler om avgangsvederlag skaper ofte konflikter i praksis. Først og fremst fordi agenten har krav på avgangsvederlag dersom lovens vilkår er oppfylt og dette derfor ikke er noe man kan avtale seg bort fra. Videre skaper ofte selve utmålingen konflikter, fordi utmålingen har skjønnsmessige elementer og kravet kan bli høyt.

Det er viktig å vurdere «ulempene» ved valg av agenter som distribusjonsmodell/avtaleform og i så fall også vurdere nøye hvordan selve avtalen i så fall utformes.

Merk også at ulike land kan ha tilsvarende regler om avgangsvederlag for distribusjonsavtaler/forhandleravtaler og andre liknende avtaleforhold.

Et sentralt hensyn bak reglene om avgangsvederlag er å kompensere for den markedsopparbeidelse som agenten har gjort for hovedmannen.

I Norge har det vært flere saker om hvorvidt agenturlovens strenge bestemmelser kan anvendes analogisk for liknende avtaleforhold og hvor både forarbeidene og rettspraksis har åpnet for at dette kan være aktuelt i spesielle tilfelle.

Det er videre reist spørsmål om agenturlovens preseptoriske (bindende) regler også vil kunne gjelder for salg utover tradisjonelle varer eks nedlastbar software, SaaS-løsninger eller abonnementsløsninger enten direkte eller analogisk. Grensen mellom hva som er varer (som omfattes) og hva som er tjenester (som hovedregel ikke omfattes), er ikke nødvendigvis gitt. Forarbeidene har også angitt at analogi kan være aktuelt i noen tilfelle. Grensespørsmål kan også oppstå der avtalen inneholder elementer av både varer og tjenester.

I Norge har agenturloven også preseptoriske regler knyttet til lovvalg, men hvor norsk internasjonal privatrett kan føre til et annet resultat.

Det er altså en rekke forhold som bør tenkes igjennom både i forhold til valg av distribusjonsstrategi og ved utarbeidelse av avtalene.

Det er også viktig å være oppmerksom på at det gjelder konkurranserettslige regler som setter begrensninger for samarbeid mellom næringsdrivende. I Norge finnes det bestemmelser som forbyr konkurransebegrensende avtaler i konkurranseloven § 10.

Gjennom forskrift til loven er det er på visse forutsetninger gjort unntak for såkalte «vertikale avtaler», også kalt «gruppefritaket».

Det må således også sikres at avtalene som inngås ikke rammes av konkurranselovens regler.

• Les mer på lovdata.no: Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)
• Les mer på lovdata.no: Forskrift om anvendelse av konkurranseloven § 10 tredje ledd på grupper av vertikale avtaler og samordnet opptrede

For såkalte dominerende foretak må reglene i konkurranselovens § 11 også hensyntas. Konkurranseloven har strengere regler for dominerende foretak enn for andre foretak.

Vi har bred erfaring innen kontraktsrett, og bistår gjerne din bedrift med rådgivning, valg av kontrakt/strategi for distribusjon, samt med kontraktsutforming. Vi bistår også med tvisteløsning både i og utenfor rettsapparatet.

• Les mer om: Kontrakter og avtaler for næringsdrivende