Opphavsrett

Opphavsrett er de rettighetene skaperen har til åndsverket som vedkommende har skapt. Dersom du har skapt noe, har du enerett til å bestemme over verket ditt.

Som opphaver har du enerett til å fremstille eksemplarer av verket ditt, og tilgjengeliggjøre det for allmennheten. Det kan derfor ligge stor økonomisk verdi i et åndsverk. De mest vanlige formene for kommersiell utnyttelse av et åndsverk er gjennom lisensiering eller overdragelse av økonomiske rettigheter.

I motsetning til for eksempel varemerke eller patent, er ikke opphavsrett noe man søker om eller registrerer. Etter åndsverkloven er ethvert åndsverk beskyttet, uavhengig av uttrykksmåte og uttrykksform.

Det er imidlertid et krav at verket har en viss verkshøyde. Dette innebærer at åndsverket må være resultatet av en individuelt preget skapende innsats som har resultert i et originalt verk. Verkshøyden vil variere noe avhengig av hva slags type verk det er snakk om.

Opphavsrett gir ikke beskyttelse mot kopiering av idéen, oppdagelsen eller teknikken til åndsverket, men gir beskyttelse mot den spesifikke utformingen åndsverket har.

Mange virksomheter har åndsverk som sin primære inntektskilde. Dette gjelder spesielt for bedrifter innen medie- og underholdningsindustrien, men også for virksomheter som utvikler blant annet informasjonsmateriell, dataprogrammer og kundedatabaser.

Opphavsrett gir økonomiske rettigheter, som innebærer at en bedrift med opphavsrett blant annet kan fremstille og tilgjengeliggjøre et åndsverk. Det kan derfor være svært lønnsomt for en bedrift å ha åndsverk.

Det finnes også en del virksomheter som har sin primære inntektskilde i å forvalte åndsverk, slik som forlag og plateselskaper.

En virksomhet kan ikke være opphaver, men dette er ikke til hinder for at virksomheten etter avtale kan ha de økonomiske rettighetene til et åndsverk.

Etter åndsverkloven vil opphavsretten til åndsverk som skapes av en arbeidstaker under oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet, eller etter arbeidsgivers anvisning, gå over til arbeidsgiveren. Kravet er her at utarbeidelsen av åndsverket er nødvendig for å nå arbeidsforholdets formål.

Dersom en virksomhet skal utnytte åndsverk som produseres av arbeidstakere, er det imidlertid anbefalt å ha klare avtaler som regulerer overdragelsen av rettighetene til åndsverket. Selv om det ikke er nødvendig at det foreligger et krav om det, bør dette reguleres i den enkelte arbeidskontrakten.

Opphavsretten til verk som knyttes til virksomheten, men som må holdes utenfor opphaverens arbeidsoppgaver og forventede prestasjoner i forbindelse med stillingen, faller utenfor arbeidsgivers overtakelsesrett. Dette innebærer at opphaveren, som i dette tilfellet også er arbeidstaker, beholder opphavsretten privat. Selv om det er regler om at arbeidsgiver i en del tilfeller overtar opphavsretten, er det altså ikke slik at alt en arbeidstaker skaper overføres til arbeidstaker. Åndsverksloven fastsetter et klarhetskrav, som innebærer at dersom det er tvil om arbeidsforholdet omfatter en bestemt prestasjon, skal uenigheten avgjøres til opphaverens fordel. Det er derfor fornuftig å fastsette hva som skal gjelde i ansettelsesforholdet, i arbeidsavtalen.

Ettersom opphaveren har enerett over åndsverket, kan vedkommende forby andre å fremstille eksemplarer av verket, eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten, uten at det foreligger en særskilt avtale om det. En slik avtale kan for eksempel være en lisensavtale. Erfaring tilsier likevel at det ofte er tvil om rekkevidden på en slik avtale eller lisens.

Det kan også oppstå uenighet om det er arbeidstaker eller arbeidsgiver som har opphavsrett til et åndsverk, dersom åndsverket ble utarbeidet som en del av et arbeidsforhold.

I tillegg kan det oppstå tvister i forbindelse med for eksempel piratkopiering eller produktetterligninger.

Opphavsrett til åndsverk er viktige i økonomisk sammenheng. Samtidig kan det i mange tilfeller være utfordrende å regulere avtalemessig. Det enkleste og beste er derfor å få bistand av en advokat med erfaring med opphavsrett til å sette opp avtaler som avklarer rettigheter og forpliktelser mellom aktuelle samarbeidspartnere.